
Når man har buksa nede, går man ikke langt. Dagene ble for korte og opgavene for mange før den turen jeg hadde gledet meg til. Helekopteret løftet seg fra bakken på søndag uten meg, med Juliet, Jacop, Mags og Victor om bord. De kom tilbake i dag tirsdag og hadde en kjempe fin tur. Men dette var ikke siste sjansen min. Det kommer mange flere.
Tross alt fikk jeg gjort mye disse dagene av andre spennende ting. Etter intense jobbing til natt til mandag, gav vi oss tid å jobbe litt med våre kosesaker. Men selv om det er mye å gjøre er alle kampglade og team spirited på topp.
Dro hjem tidlig i går, var trøtt og sov en time og ble som en ny mann. Dro på besøk for å si farvel samt andre kolleger. Christin var nestemann med å ta avskjed, reiste i morges til Khartoum, tilbake til en ny hverdag i Norge. På denne arbeidsplassen kan man oppleve etter ett år at man har vært her lengst av alle. Alle man started med er forsvunnet. Det er ifor seg utfordring det og man tilpasser seg den dynamikken som hersker på det området som andre områder i tilværelsen her.
Nå er det uke til jeg reiser fra Nyala til Khartoum for å sette meg på fly i Khartoum. Det kan bli vrient. Vivi er en problemsolver og klarer det meste. Får håpe at hun klarer å skaffe meg utreisepapirer i tide, slik at jeg kan sette mine føtter på Norsk jord neste torsdag. Vi ses

